I anledning avslutningen av konferansen i København, deler vår gjesteskribent, Christen Krogvig, med våre lesere et tilbakeblikk på hvordan Norge til nå har forvaltet sine oljeressurser. Det er ikke å ta for hardt i at Norge fremstår som et land som synes å ikke kunne få denne oljen opp av bakken fort nok(!) Dessuten avslører han at noe meget besynderlig når det gjelder bokføringen av den kostnaden det representerer å utarme denne ikke fornybare naturressursen.
Christen Krogvig
Alle lærebøker som omhandler hvorledes et lands verdiskapning (nasjonalprodukt) beregnes gjør leseren oppmerksom på diverse mangler ved beregningsmetodene. En slik mangel er behandlingen av verdiskapning knyttet til endelige naturressurser som olje, gass kull osv.
Et samfunns verdiskapning måles oftest ved såkalt brutto nasjonalprodukt (BNP). Noen ganger anvendes begrepet netto nasjonalprodukt (NNP). Det vanlig å tenke seg at nasjonalproduktet representerer et lands verdiskapning tilsvarende driftresultatet som mål på verdiskapningen i en bedrift. Det er imidlertid ikke er helt riktig sammenlikning. Når en bedrift beregner sitt driftresultat trekker den fra kostnadene forbundet med forringelse av viktige eiendeler som blant annet bygninger, maskiner og kjøretøyer før en kommer frem til årets driftresultat. I beregningen av et lands bruttonasjonalprodukt trekkes ikke disse kostnadene fra. Ved beregningen av det langt mindre anvendte inntektsmålet nettonasjonalprodukt gjøres det imidlertid fradrag for verdiforringelsen av såkalt «fast realkapital.» Det betyr at forringelsen av verdien av både materiell realkapital (boliger, andre bygninger, anlegg, transportmidler, maskiner, annet produksjonsutstyr, livdyr- og frukttrebestand mv.), og immateriell realkapital (leting etter mineraler, EDB-programvare, originalverk innen kunst mv.) trekkes fra før verdiskapningen (nettonasjonalproduktet) bestemmes. Men forringelsen av naturkapital (naturkapital omfatter grunn, grunnforekomster (råolje og naturgass mv.), ikke-dyrkede biologiske ressurser og vannressurser. ) trekkes ikke fra målet på for dette verdiskapningsbegrepet heller.
Konsekvensen er temmelig dramatisk for et råvareproduserende land som Norge. Fra midten av 70-tallet og frem til i dag har Norge brukt opp store deler av våre fossile naturressurser. Dette har blåst opp måltallene for nasjonalproduktet (både brutto og netto).
I 1973 hadde var Norge et middels rikt land i OECD. Norge hadde høyere brutto nasjoalprodukt (BNP) pr. innbygger enn land som Belgia, Finland, Frankrike, Italia, Japan, Tyskland og Østerrike. Men vi var fattigere enn Australia, Danmark, Kanada, Nederland, Storbritannia, Sverige, Sveits og USA. I 2008 hadde Norge klatret forbi absolutt alle de overfor nevnte landene. I følge CIA World Factbook blir Norge nå kun forbigått av små skatteparadiser som Liectenstein, Qatar, Luxenbourg og Bermuda.
Forestillingen om at Norge var et fattig land før oljen er en utbredt myte som det ikke er hold i. Men det er også åpenbart at klatringen til toppen av tabellen for normale industriland har sammenheng med at vi har solgt våre nedarvede olje- og gassressurser uten å trekke fra verdien av naturarven. Norge pumper hvert år opp olje og gass for enorme summer. I takt med dette reduseres selvfølgelig verdien av landets naturressurser. Men denne verdiforringelsen kostnadsføres ikke. Vi trekker med andre ord på en beholdning og kaller det inntekt! Beregningene av verdiskapningen blir således systematisk feil.
Spørsmålet er om denne mangelen ved beregningen av verdiskapningen påvirker politikernes valg? Verden forbruker sine reserver av fossile ressurser svært raskt. Mange hevder at dette resulterer i økt global temperatur. Et annet aspekt som kanskje er viktigere er kortsiktigheten i at menneskene bruker opp fossile ressurser som det har tatt millioner av år for kloden å lagre i løpet noen få hundre år. Og Norge er definitivt en av verstingene i denne sammenheng! Til tross for at vi har en liten befolkning, har vi tappet ned våre store oljereserver svært raskt. (Se figur nedenfor.) Det er velkjent at tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland var leder av den såkalte Brundtlandkommisjonen. Et sentralt begrep i kommisjonens rapport var «bærekraftig utvikling». Til tross for vakre ord om en slik utvikling der en generasjon ikke ødelegger for generasjonene som kommer etter, har Norge solgt store deler av oljearven allerede. Produksjonen av olje nådde en topp i 2001, og vi vil aldri kunne komme tilbake til det produksjonsnivået. I perioden 1986-2003 var prisen på olje relativt lav. Beslutningene om å selge oljen da den var billig har ført til at Norge har gått glipp av enorme inntekter. Og vi har bidratt til høyere utvinningstakt for verdens oljeressurser. Det er grunn til å frykte at kommende generasjoner vil måtte lide som følge beslutningene om å ikke spare på denne vitale ressursen. Beslutningene om å selge landets naturarv i løpet av noen få tiår ble fattet på 80 og 90-tallet under regjeringer ledet av Ap og Høyre.
Norsk oljeproduksjon toppet seg i 2001. Store deler av oljearven er allerede pumpet opp og solgt.
Ap har hatt statsministeren i Norge i store deler av perioden mellom 1975 og 2009. Partiet må således bære en stor del av ansvaret for den lite bærekraftige ressursforvaltningen. Men de øvrige partiene på stortinget har også hatt betydelig innflytelse i perioden.
For å kartlegge dette partiets syn de beslutninger som har vært fattet med hensyn til utvinningstakt stilte jeg partiet følgende spørsmål:
1. Norske oljereserver er tappet ned svært raskt. Produksjonen toppet seg i 2001, og den har falt betydelig fra toppen. Hvorfor har vi i Norge tappet ned våre nedarvede ressurser så raskt?
2. Er Ap bekymret over faren for at verden vil mangle olje i fremtiden?
3. Mener Ap at den oljepolitikken som har vært ført i Norge er bærekraftig?
4. Hvordan mener Ap at rask oljeutvinning har påvirket verdens utslipp av CO2?
Politikerne kunne ha besvart disse spørsmålene – om de hadde villet svare. Jeg ble lovet av rådgiveren jeg snakket med at en representant ville komme tilbake til meg med svar, men det skjedde aldri, på tross av gjentatte purringer.
Spørsmålet om måten man beregner verdiskapningen på kan ha påvirket hastigheten for nedtapping av norske oljeressurser kunne nok ikke vært besvart – selv om politikere hadde villet svare.
Epilog (skrevet av webmaster)
2. februar 2010, halvannen måned etter at vi publiserte denne artikkelen, kom VG med en artikkel med et beslektet tema. De bringer der tankene til den indiske økonomen Pavan Sukhdev, som fremhever et av de samme poengene som nevnes i vår artikkel, idet han sier, sitat: “Det er grunnleggende feil og mangler ved vår økonomiske modell som gjør at tap av naturkapital ikke synes i regnskapene,” sitat slutt.
Lenker
VG: Obama: “Ville ikke love noe jeg ikke kunne holde”
VG: Tallene for kutt fjernet fra klima-avtalen
VG: Stoltenberg positiv til enigheten ved klima-møtet
TV2: Norges Naturvernforbund: Verdens statsledere har sviktet
TV2: Utkastets viktigste punkter
VG: Solheim vil stoppe klimasabotørene
Vårt Land: Klimaavtale holder ikke vann
VG: Norsk Greenpeace-aktivist må tilbringe julen i arresten
Alle lærebøker som omhandler hvorledes et lands verdiskapning (nasjonalprodukt) beregnes gjør leseren oppmerksom på diverse mangler ved beregningsmetodene. En slik mangel er behandlingen av verdiskapning knyttet til endelige naturressurser som olje, gass kull osv.
Et samfunns verdiskapning måles oftest ved såkalt brutto nasjonalprodukt (BNP). Noen ganger anvendes begrepet netto nasjonalprodukt (NNP). Det vanlig å tenke seg at nasjonalproduktet representerer et lands verdiskapning tilsvarende driftresultatet som mål på verdiskapningen i en bedrift. Det er imidlertid ikke er helt riktig sammenlikning. Når en bedrift beregner sitt driftresultat trekker den fra kostnadene forbundet med forringelse av viktige eiendeler som blant annet bygninger, maskiner og kjøretøyer før en kommer frem til årets driftresultat. I beregningen av et lands bruttonasjonalprodukt trekkes ikke disse kostnadene fra. Ved beregningen av det langt mindre anvendte inntektsmålet nettonasjonalprodukt gjøres det imidlertid fradrag for verdiforringelsen av såkalt «fast realkapital.» Det betyr at forringelsen av verdien av både materiell realkapital (boliger, andre bygninger, anlegg, transportmidler, maskiner, annet produksjonsutstyr, livdyr- og frukttrebestand mv.), og immateriell realkapital (leting etter mineraler, EDB-programvare, originalverk innen kunst mv.) trekkes fra før verdiskapningen (nettonasjonalproduktet) bestemmes. Men forringelsen av naturkapital (naturkapital omfatter grunn, grunnforekomster (råolje og naturgass mv.), ikke-dyrkede biologiske ressurser og vannressurser. ) trekkes ikke fra målet på for dette verdiskapningsbegrepet heller.
Konsekvensen er temmelig dramatisk for et råvareproduserende land som Norge. Fra midten av 70-tallet og frem til i dag har Norge brukt opp store deler av våre fossile naturressurser. Dette har blåst opp måltallene for nasjonalproduktet (både brutto og netto).
I 1973 hadde var Norge et middels rikt land i OECD. Norge hadde høyere brutto nasjoalprodukt (BNP) pr. innbygger enn land som Belgia, Finland, Frankrike, Italia, Japan, Tyskland og Østerrike. Men vi var fattigere enn Australia, Danmark, Kanada, Nederland, Storbritannia, Sverige, Sveits og USA. I 2008 hadde Norge klatret forbi absolutt alle de overfor nevnte landene. I følge CIA World Factbook blir Norge nå kun forbigått av små skatteparadiser som Liectenstein, Qatar, Luxenbourg og Bermuda.
Forestillingen om at Norge var et fattig land før oljen er en utbredt myte som det ikke er hold i. Men det er også åpenbart at klatringen til toppen av tabellen for normale industriland har sammenheng med at vi har solgt våre nedarvede olje- og gassressurser uten å trekke fra verdien av naturarven. Norge pumper hvert år opp olje og gass for enorme summer. I takt med dette reduseres selvfølgelig verdien av landets naturressurser. Men denne verdiforringelsen kostnadsføres ikke. Vi trekker med andre ord på en beholdning og kaller det inntekt! Beregningene av verdiskapningen blir således systematisk feil.
Spørsmålet er om denne mangelen ved beregningen av verdiskapningen påvirker politikernes valg? Verden forbruker sine reserver av fossile ressurser svært raskt. Mange hevder at dette resulterer i økt global temperatur. Et annet aspekt som kanskje er viktigere er kortsiktigheten i at menneskene bruker opp fossile ressurser som det har tatt millioner av år for kloden å lagre i løpet noen få hundre år. Og Norge er definitivt en av verstingene i denne sammenheng! Til tross for at vi har en liten befolkning, har vi tappet ned våre store oljereserver svært raskt. (Se figur nedenfor.) Det er velkjent at tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland var leder av den såkalte Brundtlandkommisjonen. Et sentralt begrep i kommisjonens rapport var «bærekraftig utvikling». Til tross for vakre ord om en slik utvikling der en generasjon ikke ødelegger for generasjonene som kommer etter, har Norge solgt store deler av oljearven allerede. Produksjonen av olje nådde en topp i 2001, og vi vil aldri kunne komme tilbake til det produksjonsnivået. I perioden 1986-2003 var prisen på olje relativt lav. Beslutningene om å selge oljen da den var billig har ført til at Norge har gått glipp av enorme inntekter. Og vi har bidratt til høyere utvinningstakt for verdens oljeressurser. Det er grunn til å frykte at kommende generasjoner vil måtte lide som følge beslutningene om å ikke spare på denne vitale ressursen. Beslutningene om å selge landets naturarv i løpet av noen få tiår ble fattet på 80 og 90-tallet under regjeringer ledet av Ap og Høyre.
Ap har hatt statsministeren i Norge i store deler av perioden mellom 1975 og 2009. Partiet må således bære en stor del av ansvaret for den lite bærekraftige ressursforvaltningen. Men de øvrige partiene på stortinget har også hatt betydelig innflytelse i perioden.
For å kartlegge dette partiets syn de beslutninger som har vært fattet med hensyn til utvinningstakt stilte jeg partiet følgende spørsmål:
1. Norske oljereserver er tappet ned svært raskt. Produksjonen toppet seg i 2001, og den har falt betydelig fra toppen. Hvorfor har vi i Norge tappet ned våre nedarvede ressurser så raskt?
2. Er Ap bekymret over faren for at verden vil mangle olje i fremtiden?
3. Mener Ap at den oljepolitikken som har vært ført i Norge er bærekraftig?
-
Hvordan mener Ap at rask oljeutvinning har påvirket verdens utslipp av CO2?
Politikerne kunne ha besvart disse spørsmålene – om de hadde villet svare. Men de valgte å møte min henvendelser med en mur av taushet.
Spørsmålet om måten man beregner verdiskapningen på kan ha påvirket hastigheten for nedtapping av norske oljeressurser kunne nok ikke vært besvart – selv om politikere hadde villet svare.
Bli med i en annerledes miljøbevegelse
Er du opptatt av miljø og grønne løsninger?
Men ikke typen til å lenke deg fast foran anleggsmaskiner?
Vil du heller drive konstruktivt miljøarbeid sammen med likesinnede?
Da kan vårt globale nettsamfunn være møteplassen for deg
Gratis og åpent for alle å bli med
Green Life Innovators - Green Tech the Open Source way
0 kommentar til “Og Norge pumper olje for full gass”