VG bringer i dag en interessant artikkel om Oxford-professor og antropolog Robin Dunbar som har forsket seg frem til at den menneskelige hjerne har en grense på omlag 150 venner som man kan håndtere på Facebook. Jeg mener man kan se på det han fremholder som et av mange tegn på et større og mer omfattende fenomen i vår samtid, nemlig det jeg vil kalle overbelastningssamfunnet.
For å skaffe seg flere venner på Facebook enn man kan håndtere er et relativt uskyldig eksempel. Overbelastningssamfunnet kommer nemlig til uttrykk i langt alvorligere former. For er det ikke nettopp slik i dag at mange mennesker er mer eller mindre konstant overbalastet, i jobben, i studiene, i privatlivet? Vi har fått et moteord som heter “tidsklemma,” et ord som ikke fantes da jeg var barn på 70-tallet. Vi har laget oss systemer som er så kompliserte at folk må strekke seg maksimalt omtrent hele tiden for å få dem til å fungere. Vi har fått det forfatteren Thomas Homer-Dixon kaller “The ingenuity gap” en samfunnsorden hvor menneskelig kløkt, oppfinnsomhet og virkelyst nesten ikke strekker til for det vi har satt oss fore å gjøre, livet utenom nettets motstykke til å ha flere Facebook-venner enn man kan håndtere, med andre ord. Og vi har fått et samfunn hvor folk henger i stroppen fra tidlig morgen til sen kveld for å ha råd til å kjøpe seg flere og flere materielle goder, som man knapt har tid til å benytte seg av, fordi man er nettopp er opptatt av å henge i stroppen for å skaffe seg mer og mer.
Denne bloggens fokus er på miljø og utarming av ikke fornybar energi og grønne alternativer. I forhold til ressursbruk så vil jeg hevde at å “lette litt på gassen” ikke bare er viktig for å ikke drive rovdrift på planeten. Det kommer også med en ekstra fordel som ligger på det personlige planet. Nemlig at vi derigjennom også kan slutte å drive rovdrift på oss selv.
Legg til på Nettby
Tidsklemma og overbelastningssamfunnet er egentlig ganske individuelt.
Dette er begreper som brukes om seg selv av mennesker som er livredde for å ikke tilfredstille sine egne innbillinger om andres forventninger til dem selv.
Det er overhodet ikke noe problem å leve uten både tidsklemmer og overbelastninger. Dette har med prioriteringer å gjøre, men noen mennesker er så svake at de ikke klarer å nedprioritere helt irrelevante ting, som f.eks. bruke 2 timer av dagen til å “vedlikeholde” facebook.
Samfunnet blir mer og mer konformt, og det å være foholdsvis normal, altså å klare seg uten en konstuert kaoshverdag, blir nesten oppfattet som å være eksentrisk.
Tidsklemme er det moderne samfunns unnskyldning for at en ikke har fått tid til å gjøre det man egentlig skulle gjort, i stedet for å sløse vekk tiden på forholdsvis meningsløse aktiviteter.
@Nils Stian Bråtveit
Kanskje er det motsatt. Kanskje er det å stadig gå med følelsen av at det er noe annet man egentlig skulle gjort istedenfor det man faktisk gjorde som det er noe feil med, ikke det at man har kastet bort tid.
Hva er forresten dette du mener folk egentlig skal gjøre istedenfor det de gjør? Det er ikke tilfeldigvis å jobbe mer for å tjene mer penger for å kjøpe flere ting vel?
Ser at formuleringen ble litt uklar, det jeg mener er at folk tor at de kan få med seg alt og litt til.
For min del, så ville det vært mensingsløst å bruke timesvis av uka på å vedlikeholde 400 “venner” på facebook, i stedet for å besøke 2 fysiske venner i disse timene.
Det ville være meningsløst å la barna være med på absolutt alt de vil være med på av fritidsaktivteter da dette skaper travelhet og litt lite struktur.
Det ville for meg være meningsløst å bruke 2 timer om morgenen for å få unger til barnehagen, hente dem klokaa halv fem for så å kjøre de større barna på svømmetrening, selv gå på sportsklubb, komme hjem halv ti se nyheter gå å legg meg for så å gjenta det samme neste dag.
Livsstil er mote, det som “forventes” går i bølger og daler, men i hovedtrekk virker konforme mennesker å være livredde for å gå glipp av noe, livredde for å ikke gjøre som alle andre. De er livredde for å ta vare på og være glad for det man har og har skapt. I stedet skal mange hele tiden nå nye høyder både materielt og sosialt, og da blir det dessverre ikke tid til overs til å ta vare på seg selv.
Da har man selv skapt seg en “tidsklemme”.
Jeg kjenner mange mennesker som ikke evner å strukturere sin egen hverdag på en fornuftig måte, og det er et sant mareritt å forholde seg til, for påstanden er at de “har aldri tid” til noe.
Når det så viser seg at mellom kl. 16:00 og 22:00 så tilbringes tiden stort sett på diverse aktiviter for barn/ungdom, kjøring, facebook etc. etc. så kan man jo stille seg spørsmålet: Hvorfor kan man ikke bare sette foten ned å redusere på “unødvendige aktiviteter, og heller fokusere på et lavere antall, men bedre innhold.
Har selv aldi latt hverdagen “skli ut”, men har alltid fokusert på at man ikke skal ta seg vann over hodet, for da kan man drukne.
@Nils Stian Bråtveit
Fritiden er jo en ting, men jeg tror langt flere er overbelastet i forhold til arbeidsdagen og ofte på en måte der man opplever at det ligger utenfor ens egen kontroll. Overbelastningen gjelder både i forhold til ren skjær arbeidsmengde og også i forhold til oppgavenes vanskelighetsgrad.